Noen navn er så anvendelige at de både kan brukes til strippere og til my little pony!

Spring ahead, fall back

Earth hour? Mens dere sitter og balsamerer samvittigheten deres i tussmørket, stiller jeg klokken en time frem for å spare strøm. Jeg tror jeg har gjort mitt, og feirer i en flombelyst stue.

Winner, winner, chicken dinner

Nå er det bare halvannen uke til påskeferien. Det betyr: Ingen flere overvektige barn, ingen flere kyllingfostere i vaffelrøra, ingen flere sinte mødre med paraply, ingen flere ukule beskjeder om syke hester i loggboka, ingen flere ubehagelige møter med levende rånesæd på kontorpulten. Neste uke er som siste eksamen før sommeren. Siste runden på kupertesten. Jeg skal feire med å spise en av de dødssøte påskekyllingene som skal klekkes i løpet av helgen. Jeg skal velge den søteste. Nam.

Sånn kan det gå når man ikke passer på

Det var vel rundt disse tider jomfru Maria ble gravid. Det er jo en tankevekker for alle og enhver...

Harddisken er full. Kjøleskapet er tomt. Jeg skulle ønske det var omvendt. Det skulle vært omvendt.

Honning, honning, biedronning

Jeg har funnet opp en ny drikkelek. Det står tre ølbriketter på bordet. Fire personer går rundt bordet. Når musikken stopper, for det er på musikk glemte jeg å si, skal alle sette drikken sin på en sånn brikett. Den som ikke klarer det må drikke. Det kan bli sølete. Det kan bli morsomt. Det kan hende det ikke er morsomt i det hele tatt. Ok, ny regel: Man må danse mens man går rundt bordet. Vals.

Hjemme

Her er det ikke sofaen sliten etter å ha båret buddas tyngde i timesvis. Her er det ingen stressende smattelyder. Her spiller ingen barn ball i stua. Her ringer ikke naboene midt i middagen på grunn av lekasjer. Her spiser alle middag sammen. I fellesskap. Og best av alt; her er det ingen TV. Aldri mer fotballkamp og kleine programmer som ingen vil se på. Bare Six Feet Under. Bare Undeclared. Bare House. Og meg. Alene. Takk Gud, for at du har gitt meg denne muligheten.

Fra Asker til ilden

Jeg overlevde min første natt i mitt nye hjem. Det er skummelt å være ute etter klokken 6 her, det lukter svette overalt, menneskene har så dårlig ordforråd at man blir flau av å høre andres samtaler, burgerspisingen får meg til å huske på hvorfor jeg kjøpte meg ipod i utgangspunktet, og om natten føler jeg meg som Will Smith i I Am Legend. Jeg sover med et gevær trykket tett inntil brystet. Etter halvannet år i pensjonistparadiset vakås, har Holmlia begynt å skremme meg.