livet

er bare en serie kleine hestebilder.

det er et hull der sjelen min skulle vært. jeg så det i dag. det er praktisk. jeg fyller det med sjokolade, paracet og en kopi av boken "101 trøstende fraser". det ser naturlig ut på avstand.

twitt tei

er det siste jeg tenker på før jeg sovner, det første jeg tenker på når jeg våkner. første dagen gråt jeg litt. det føltes som noe massivt og ukontrollerbart, kjendiser og sivile om hverandre, som første skoledag/første dag på facebook, bare ingen faddere, ingen som tar deg imot og sier velkommen, bare værsågod, tvitt vei.

så jeg gråt. snakket litt med wikihow, som fortalte meg at jeg ikke skulle followe folk som ikke follower meg tilbake, ikke # formye før jeg vet hva jeg vil # om, ikke bli med fremmede menn inn i bilen, også var det noen flere regler jeg allerede har glemt, men bare å lese dem og få bekreftet at jeg gjør det meste riktig hjalp. og nå tvitter jeg som en gal, stakkars bloggen<33 skriver bare her for å dempe det intense eksponeringsbehovet som vokser i meg. i morgen legger jeg ut nakenbilder her, bare for å avlaste twitter. til alle: vi sees på internett. til virkeligheten: vi sees aldri.
edit: @frisomfrank

hei.

ipad, crocs, twitter, tvserier, matboks, solbriller, månedskort og ipod touch. er alt jeg trenger for å overleve sommeren. og kanskje en hettegenser.

bytter seriøst livet mitt mot ditt uansett hvem du er.

hvis jeg ikke svarer på meldinger og telefoner osv er det bare fordi jeg er superopptatt med å gjøre leiligheten mer IPADVENNLIG. polstrer gulvet, laster ned apps og baker eplekake. for det er sånt man gjør når man får fintfolk på besøk, er det ikke?